摘要:Fair play er ifølgje læreplan i kroppsøving ein kompetanse elevane skal praktisere og utvikle gjennom heile opplæringsløpet. Både i skulens styringsdokument og i teori trer fair play fram med ein klar danningsfunksjon. Denne artikkelen belyser samanheng mellom fair play og danning med utgangspunkt i Wolfgang Klafki sitt danningsteoretiske perspektiv. På bakgrunn av seks fokusgruppeintervju med lærarar som underviser i kroppsøving på 5.–7. årssteg blir rekonstruksjon av fair play i kroppsøvingsundervisninga undersøkt ut frå teoriens grunnleggande evner: sjølvbestemming, medbestemming og solidaritet. Studien viser at lærarane ikkje gir mykje rom for elevane si sjølv- og medbestemming. Dei praktiserer fair play først og fremst opp mot solidaritetsaspektet. Drøftinga tek føre seg spenningsforholdet mellom oppseding og danning, og problematiserer om fair play i kroppsøving blir rekonstruert primært som ein reiskap for regulering av oppførsel og organisering av undervisning. Det viser seg at lærarane i liten grad nyttar fair play på måtar som bidreg til det Klafki kallar kategorial danning. English abstract English title: Fair play in Physical Education – regulation tool or contribution to bildung?According to the Norwegian curriculum for physical education, fair play is a competence that the pupils will practice and develop throughout compulsory school. In official documents and related research, the concept of fair play emerges with a clear formation/bildung function. This article aims to investigate the connection between fair play in physical education and formation based on Wolfgang Klafki’s theory of bildung. Utilizing data from six focus groups with physical education teachers, fair play in physical education teaching is investigated from the basic abilities of self-determination, co-determination, and solidarity. The study shows that the teachers offer few examples connected to self- and co-determination; most examples of fair play focus on the solidarity aspect. The discussion highlights that there exists a tension in the teaching practices of fair play in physical education and problematizes whether fair play is primarily reconstructed as a means for regulating behavior and organizing teaching. It turns out that the teachers’ use of fair play fails as a contribution to what Klafki has termed categorical bildung.
其他摘要:Fair play er ifølgje læreplan i kroppsøving ein kompetanse elevane skal praktisere og utvikle gjennom heile opplæringsløpet. Både i skulens styringsdokument og i teori trer fair play fram med ein klar danningsfunksjon. Denne artikkelen belyser samanheng mellom fair play og danning med utgangspunkt i Wolfgang Klafki sitt danningsteoretiske perspektiv. På bakgrunn av seks fokusgruppeintervju med lærarar som underviser i kroppsøving på 5.–7. årssteg blir rekonstruksjon av fair play i kroppsøvingsundervisninga undersøkt ut frå teoriens grunnleggande evner: sjølvbestemming, medbestemming og solidaritet. Studien viser at lærarane ikkje gir mykje rom for elevane si sjølv- og medbestemming. Dei praktiserer fair play først og fremst opp mot solidaritetsaspektet. Drøftinga tek føre seg spenningsforholdet mellom oppseding og danning, og problematiserer om fair play i kroppsøving blir rekonstruert primært som ein reiskap for regulering av oppførsel og organisering av undervisning. Det viser seg at lærarane i liten grad nyttar fair play på måtar som bidreg til det Klafki kallar kategorial danning. English abstract English title: Fair play in Physical Education – regulation tool or contribution to bildung?According to the Norwegian curriculum for physical education, fair play is a competence that the pupils will practice and develop throughout compulsory school. In official documents and related research, the concept of fair play emerges with a clear formation/bildung function. This article aims to investigate the connection between fair play in physical education and formation based on Wolfgang Klafki’s theory of bildung. Utilizing data from six focus groups with physical education teachers, fair play in physical education teaching is investigated from the basic abilities of self-determination, co-determination, and solidarity. The study shows that the teachers offer few examples connected to self- and co-determination; most examples of fair play focus on the solidarity aspect. The discussion highlights that there exists a tension in the teaching practices of fair play in physical education and problematizes whether fair play is primarily reconstructed as a means for regulating behavior and organizing teaching. It turns out that the teachers’ use of fair play fails as a contribution to what Klafki has termed categorical bildung.