摘要:I artikkelen diskuteres i hvilken grad kommunene følger opp det statlige styringssignalet om å bygge ut hjemmetjenestene for å legge til rette for at eldre kan bo lenger i eget hjem. Videre drøftes hvordan kommunene prioriterer mellom dette styringssignalet og oppfordringen fra det nasjonale styringsnivået om å bygge ut heldøgns omsorgsplasser. Analysene er basert på kvalitative intervjuer med 16 informanter i ti casekommuner, som dekker et stort spekter av kommunetyper med hensyn til størrelse, geografisk plassering og tjenestenivå. Studien tyder på at casekommunene i lang tid har bygget ut hjemmetjenestene, men at de i dag ikke har noen omfattende satsing på dette området. Det er snarere slik at styringssignalet om å videreutvikle hjemmetjenestene kan ha blitt nedprioritert som følge av det sterke styringssignalet om å bygge ut institusjonsomsorgen for eldre. Intervjudataene illustrerer et allment forvaltningskommunalt dilemma. I en situasjon preget av mange styringssignaler i eldreomsorgen er kommunen som forvalter av statlige målsettinger tvunget til å foreta vanskelige avveininger. Casekommunenes prioriteringer viser at øremerkede tilskudd – i form av Husbankens investeringstilskudd – kan ha gått på bekostning av arbeidet med et hjemmetjenestetilbud som legger til rette for at eldre kan bo lenger hjemme.