文章基本信息

标题：Ulikhet som impuls for nye oppdagelser i dans: Å tøye både muskler og meninger gjennom mangfold i Danselaboratoriet
本地全文：下载
作者：Tone Pernille Østern ; Elen Øyen
期刊名称：InFormation - Nordic Journal of Art and Research
印刷版ISSN：1893-2479
出版年度：2014
卷号：3
期号：2
DOI：10.7577/information.v3i2.1209
语种：Norwegian
出版社：HiOA
摘要：I denne artikkelen har forfatterne fokus på hvordan ulikhet mellom mennesker kan fungere som en impuls som bidrar til meningsskaping, nye oppdagelser og transformasjon i improvisasjon i dans. Artikkelen tar utgangspunkt i Østerns avhandling ”Meaning-making in the Dance Laboratory. Exploring dance improvisation with differently bodied dancers” (2009). I artikkelen vever forfatterne sammen sine ulike stemmer. Tone Pernille Østerns perspektiv er som initiativtaker og tidligere koreograf-dansepedagog i Danselaboratoriet, mens Elen Øyens perspektiv er som danser i den samme gruppen. Øyen er danser og rullestolbruker. Hovedkonklusjonen i artikkelen er at gjennom å forstå ulikhet som en verdi og impuls til å møtes og skape i improvisasjon i dans, så kan deltakerne i gruppen gjennomgå kraftfulle transformative endringsprosesser når det gjelder synet på ”den andre”. Dette har en betydning som går langt ut over det konkrete, kunstneriske undervisningsrommet. ”Den andre” forstås i artikkelen som en konstruksjon som både muliggjør adskillelse og utestenging fra et fellesskap, men også som en mulighet til å forstå at ”den andre” ikke nødvendigvis er, eller skal være, som meg.
其他摘要：I denne artikkelen har forfatterne fokus på hvordan ulikhet mellom mennesker kan fungere som en impuls som bidrar til meningsskaping, nye oppdagelser og transformasjon i improvisasjon i dans. Artikkelen tar utgangspunkt i Østerns avhandling ”Meaning-making in the Dance Laboratory. Exploring dance improvisation with differently bodied dancers” (2009). I artikkelen vever forfatterne sammen sine ulike stemmer. Tone Pernille Østerns perspektiv er som initiativtaker og tidligere koreograf-dansepedagog i Danselaboratoriet, mens Elen Øyens perspektiv er som danser i den samme gruppen. Øyen er danser og rullestolbruker. Hovedkonklusjonen i artikkelen er at gjennom å forstå ulikhet som en verdi og impuls til å møtes og skape i improvisasjon i dans, så kan deltakerne i gruppen gjennomgå kraftfulle transformative endringsprosesser når det gjelder synet på ”den andre”. Dette har en betydning som går langt ut over det konkrete, kunstneriske undervisningsrommet. ”Den andre” forstås i artikkelen som en konstruksjon som både muliggjør adskillelse og utestenging fra et fellesskap, men også som en mulighet til å forstå at ”den andre” ikke nødvendigvis er, eller skal være, som meg.